Siden sist

Siden sist har vi kommet oss til Swakopmund. Her er noen bilder av hva vi har gjort på vei hit!

image

image

image

image

image

image

image

image

image

Advertisements

17 Mai er vi så glad i!

Vi feiret nasjonaldagen vår midt ute i den namibiske ørkenen. Safari til fots på dagen, og safari i jeep i solnedgangen hvor vi skålte med øl og spiste nøtter. En litt annen feiring enn hjemme i Norge, men vi hygget oss vi!

Dagen etter klatret vi Dune 45 og så på de 1000 år gamle trærne på sanddynen Big Daddy.

Somewhere in Nowhere

Vi forlot Cape Town og dro videre mot Namibia. Vi stoppet i en koselig, øde havneby hvor vi tilbragte en natt. Vi spiste lokal mat og så solnedgangen på stranden, og prøvde å få med oss “the green light” ettersom dette var det ene stedet man kunne skimte det. Det gjorde vi ikke.

Da vi kom over grensen til Namibia kjørte vi rett til Orange River. Her var vi på kanotur og sov under stjernene ved elvekanten. Elven snodde seg gjennom fjellene, og selv om elvefaret var bratt til tider med korte, raske “rapids” som vi prøvde å styre oss gjennom, fikk vi også tid til å nyte utsikten og gli med strømmen i solsteken. Vi padlet 30km sammenlagt, så vi var en sliten gjeng som la oss i teltet da vi endelig kom tilbake til campen.

Dagen etter var vi og så verdens nest største canyon, Fish River Canyon, hvor Fish River renner gjennom en gang i året. Det var en utrolig utsikt, og vi gikk en times tid langs kanten. Resten av dagen brukte vi på å kjøre til en “desert camp”, og selvfølgelig brøt bilen sammen og vi ble sittende i midten av ingenmannsland en god stund.

Havnebyen

image

image

image

image

Orange River

image

image

image

image

image

image

image

image

image

Tissepause og Fish River Canyon

image

image

image

image

image

Break Down

image

image

image

Vi så faktisk Justin Bieber.

Du leste riktig. Ettersom Biebern selv hadde hatt konsert dagen før, noe vi ble fortalt da vi ankom Cape Town, var vi så “heldige” at vi fikk et glimt av kjendisen i sin konvei. Hele motorveien var stengt av slik at han trygt kunne kjøre forbi med en kolonne av svarte biler. Han var inne i en av bilene. Vi lover. Starstrucked. Men ja, tilbake til virkeligheten. Vi hadde noen fantastiske dager i Cape Town, som viste seg å være en utrolig kul by! Noe som derimot ikke er så kult er kulden som kryper frem om kvelden. Tross veldig varme dager, tar vi likevel frem ullundertøy og varme sokker når natten kommer. Vi dro på vinsmaking i Stellenbosch med gruppen vi skal reise med videre. Det viste seg at den bestod av folk som er hakket eldre enn oss (30+). Kan bli interessant. Vi følte oss hvertfall voksne og malplassert der vi sippet vin med rare navn, men gøy var det! Noe annet minneverdig vi opplevde i Cape Town var toppturen til Table Mountain. Det tok nesten livet av oss men vi nådde toppen til slutt! Og utsikten var fantastisk! Vi avsluttet oppholdet her med en utflukt Kapp Det Gode Håp og så solnedgangen der.

image

image

image

image

image

image

image

image

Tissepause

image

image

Hadet Asia

Vi hadde bare én natt i Halong Bay på grunn av passkrisen. Vi bestemte oss for å leve litt luksusliv denne natten, ettersom Afrika blir mye telting. Vi storkoste oss og slappet av, på tross av litt dårlig vær. Vi fikk ikke sett de kjente grottene på grunn av knapt med tid, men vi hadde det bra på bassengkanten.

Etter å ha returnert til Hanoi, dro vi til flyplassen og tok fly videre til Bangkok. Her overnattet vi to netter, og vi brukte dagene på å få unnagjort de siste preparasjonene for Afrika-turen. Endelig var det tid for ny verdensdel og vi dro til flyplassen. Selvfølgelig måtte noe skje, Silje ble syk i taxien. Vi fant fort ut at det var matforgiftning. Godt vi hadde beregnet ekstra god tid, fordi vi brukte vel 2,5 timer på innsjekking og sikkerhetskontroller på grunn av krøplingen som ikke kunne bevege på seg. Da vi endelig hadde kommet oss gjennom siste sjekk fant vi ut at vi ikke kom til å rekke flyet i Siljes gåtempo. Vi skaffet oss derfor en rullestol. Det ble en drakamp mellom personalet som insisterte på at hun skulle til legen, og oss som hadde et fly å rekke. Da det var 20 minutter igjen til flyet gikk og boarding var stengt ble Silje sendt til legen. Det ble noen nervepirrende 15 minutter for Iselin og Mari som satt ved inngangen og ventet. Silje derimot hadde et løpende eventyr gjennom flyplassen, faket seg gjennom en legesjekk hvor legen helst ville holde henne igjen, men ble til slutt sendt til gaten med en pose full av piller. Halvveis bevisstløs og som siste person til å entre flyet ble hun møtt av kapteinen og endelig plassert i setet sitt. Etter 24 lange timer landet vi endelig i Cape Town, Sør-Afrika.

Halong Bay
image

image

image

Silje i rullestol

image

Hanoi

Vi fant et backpackerhostell som ville ta imot tre jenter uten pass. Selvfølgelig fungerte ikke heisen, og selvfølgelig var rommet i 7. etasje.. Et dorm room for 12 personer hvor folk fortsatt sov(også i Iselin sin seng) og spritflaskene lå strødd. Backpacker sjarm. Vi gikk ut for å se byen, og trasket rundt i noen timer og endte uten vilje opp på andre siden og utenfor kartet. Senere på kvelden ble vi med på bar hopping, rettere sagt bar hopp, sammen med en gruppe backpackere fra hostellet. Vi dro hjem forholdsvis tidlig i og med vi skulle opp tidlig neste morgen for å hente passene.
Vi møtte opp på busselskapets kontor til avtalt tid, men til vår skuffelse hadde bussen allerede vært der, og bussjåføren hadde “glemt” å levere passene. Nok en gang ringte vi hotellet i Hoi An, kranglet og diskuterte, og damen sa selvfølgelig “tomorrow, 7 am”. Vi begynte å miste håpet og bestemte oss derfor for å dra til den Norske ambassaden. Der fikk vi fortalt situasjonen og de var veldig hjelpsomme. Vi skulle vente til neste dag for å se om passene kom, hvis ikke måtte vi melde det til politiet og komme tilbake til ambassaden for å få nødpass. Alt dette med passene fikk oss bare til å bli mer og mer stresset og vi så Afrikaturen bli visket sakte men sikkert bort. Vi bestemte oss derfor for å dra på kino, både for å få noe annet å tenke på og for å kose oss.

Neste dag ville vi ikke gjøre samme feilen igjen så vi møtte opp kl 6 på kontoret for å forsikre oss om at vi rakk å møte bussen. Dette gjorde vi også, men ingen pass var med og vi møtte en buss sjåfør som var like forvirret som oss. Det var dermed ganske klart at hotellet i hoi an virkelig ikke hadde oversikt over hvor passene var, eller hvem som hadde dem. Tre gråteklare jenter satt seg ned forran kontoret, da en kar på scooter kom mot oss med en pakke og spurte om det var en Iselin Tufte-johnsen her! ENDELIG hadde passene kommet, og dette feirer vi med en tur til Halong-bay!

image

image

image

image

Hué

Mens vi ventet på passene i Hué var vi å så The Imperial Enclosure, hvor man finner Forbidden Purple City. Dette var det helligste av det helligste hvor keiseren holdt til med sine utvalgte tjenere. Det vi så var ruinene av denne tidligere storslåtte byen. Da ettermiddagen kom ventet vi spent på passene, ettersom vi samme kveld var nødt til å reise videre til hovedstaden Hanoi for ikke å henge så langt etter i reiseplanene. Men ventingen var forgjeves og passene dukket aldri opp, tross hotellets bekreftelse på at de var sendt med bussen. Vi kontaktet dem nok en gang, diskuterte mye frem og tilbake, og det viste seg at bussjåføren, som hadde passene, hadde valgt å ikke bli med på bussen likevel (??). Etter krangling og masing ble vi enige om at de skulle sendes med første buss til Hanoi. Vi var alle hakket mer stresset da vi la oss i sengene på sovebussen den natten. Silje oppe i sengene bakerst, mellom et asiaterpar og doen. Isse på gulvet inneklemt foran doen, med to knisende asiatergutter over seg som “tilfeldig” fikk oss med i bildene som de tok av seg selv, og Mari foran der igjen som irriterte seg over guttenes musikksmak som inkluderte Lady Gaga og Beyonce.

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

Den lysende byen

Etter en litt røff og lang busstur ankom vi Hoi An. Mari følte seg dårlig og ble igjen på hotellet, mens Iselin og Silje dro ut på byvandring for å utforske gamlebyen. Vi ble begge overrasket over hvor koselig og vakkert det var. Gammel arkitektur, farger, gågater og hyggelige restauranter og folkeliv langs kanalen. Vi så også Japanese Covered Bridge som er Hoi Ans ikoniske bro. Etter å ha vært innom templer, lokale småbutikker, gallerier, en kafé og fått unnagjort litt shopping prøvde vi å finne veien tilbake til hotellet. Det viste seg å ikke være like lett som vi trodde, ettersom at de to kartene vi hadde ikke stemte overens med hverandre i det hele tatt og gatene i virkelighetene var mye lengre eller kortere eller ikke eksisterende. Etter mange bomturer og mye flaks fant vi endelig frem. Det viste seg at Mari var blitt litt bedre og vi tok turen til stranden. Stappet med vietnamesere her også, men vi fant en liten spot. Vi fikk ikke mer enn en times sol- og lese-tid før det plutselig ble overskyet og regnet begynte og vi ble nødt til å gi opp. Heldigvis stoppet det utover kvelden og vi dro ned til gamlebyen igjen, denne gangen med Mari. De tidligere hektiske og muntre gatene, hadde om kvelden forvandlet seg til en lysende by med opplyste lanterner så lang vi kunne se, og med liv langs kanalen hvor man kunne sende ut lyslykter i vannet. Vi var alle enige i at Hoi An har vært den fineste byen vi har besøkt til nå! Etter en hyggelig kveld her, fikk vi en mindre hyggelig overraskelse da vi skjønte på bussen til Hué at vi ikke hadde fått tilbake passene våre etter en veldig hektisk utsjekking. Vi ringte til hotellet som sa de skulle ettersende passene med neste buss. Vi kunne ikke annet enn å lene oss tilbake og håpe på det beste, ettersom det var lite vi kunne gjøre fra bussen.

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

Forever Young

Neste stoppested var Nha Trang, “the beach capital” her i Vietnam. Etter mye innenlandsreising bestemte vi oss for slappe av et par dager i solen, og nyte strand og sjø igjen. Selve byen var kjempeliten, men full av koselige restauranter med lanterner i taket og vietnamesisk sjømat på menyen. Tross størrelsen var det fullt av liv i gatene, og stappet med vietnamesere på stranden, noe vi fant ut at var på grunn av den vietnamesiske ferien. Tydeligvis hadde russerne også ferie, for det krydde av dem der. Vi hadde en avslappende dag på den evige lange, hvite sandstranden, og koste oss i det vietnamesiske folkemylderet. Den ene kvelden oppdaget vi tilfeldigvis en stor beach festival, arrangert i sammenheng med ferien, og til vår store overraskelse var stedet utrolig classy og kult med dj, høy musikk, hippe lokaler, masse folk, vakter og spotlights. Selv om det endte opp med å sprenge dagsbudsjettet, var det helt klart verdt det!
Etter flere kulturelle dager på museer og templer, ble vi henrykt da vi hørte at det rett utenfor Nha Trang fantes en øy med en diger fornøyelsespark, Vinpearl. Vi hadde lengtet etter en dag fylt av useriøs lek og moro, og Vinpearl var midt i blinken! Vi tok verdens lengste kabellinje over til øyen, og startet dagen i badeland. Vi rutsjet til Mari fikk hode slengt inn i sklie-veggen, og vi måtte gi oss. Vi tok en pause på stranden, før vi dro å så på haier, nemo og skildpadder, og tok bilbane oppover fjellsiden i solnedgangen (30km/t wuhu) og endte kvelden med et kult lys- og vannshow. Så bar det avgårde til Hoi An, med 12timers tur på bussgulvet (bokstavelig talt).

image

image

image

Solen var rar.

image

image

image

Nok et forsøk på å unngå solbrenthet

image

image

På vei inn i fornøyelsesparken. Stokaaa

image

image

image

image

Ivrig linselus ville visst også være med på bilde med oss vestlige, blonde, rare skapninger

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image